Om ikke navnet Omayra Sánchez øyeblikkelig sier deg noe, skal jeg fortelle deg en historie som vil gi deg et ansikt og en skjebne du vil huske for resten av livet.
Tekst: Erik Hattrem Foto: Wikimedia Commons/Frank Fournier
Vi skriver 1985 og stedet er byen Armero i Colombia. Denne dagen skal kjeglevulkanen Nevado del Ruiz skrives inn i historiebøkene.
Et utbrudd skaper enorme mengder smeltevann fra isbreene og vannet blander seg med vulkansk aske fra utbruddet og dette blandes sammen til en uhyre farlig masse som minner om tykk sement og kalles lahar.
Gjørmemassene raser mot byen og over 23 000 mennesker skal snart dø - etter å ha blitt feid over og begravd.
Blant de 23 000 er det ett menneske som skal dø på svært morbid måte.
Ikke nok med det, store deler av verden skal følge nervepirrende med mens hun dør i en intens kamp mot klokka.
Jenta som skal dø heter Omayara og er 13 år.
Fotografiet som tas av henne der hun ligger fastklemt i gjørmevannet, rett før hun dør, skal sees av millioner mennesker verden over.
Omayra var hjemme da vulkanen ga etter, utbruddet kom – og gjørmemassene knuste familiens hjem
Wikimedia Commons
Den 13 år gamle jenta ble sittende fast i ruinene mens vannet steg.
Hennes rop om hjelp gikk over til prat, og faktisk spøk med hjelpearbeiderne som kom til.
Omayra satt fast, lenge.
60 timer etter utbruddet jobbet man fortsatt intenst med å få henne løs.
60 timer det er snart tre dager, hvorfor satt hun fortsatt fast i ruinene? Hvordan kan det ha seg at noen har gjørmevann til halsen og det ikke finnes muligheter for å få løftet bort det som holdt Omayras bein i klem?
Men der lå hun i vannet og begynte selv å forstå, at dette kom til å få en fatal utgang.
Hun tok muntlig farvel med sin mor, noe som skapte en gripende stund med stadig flere mennesker rundt 13-åringen som nå var svært preget av påkjenningene fra oppholdet i det kalde vannet. Røde øyne og stadig blekere hud. Og alt dette kan vi fortsatt se godt når vi betrakter den franske fotografen Frank Fourniers fotografi av Omayra rett før hun dør.
Frank Fournier(Wikimedia Commons
Snart 33 år er gått siden fotografiet ble sendt i ekspressfart verden rundt, fotograf Fournier har mange ganger uttalt at han hadde håp om at fotografiet ville sette i gang et momentum for å få 13-åringen berget.
Omayra kunne bevege seg fra livet og opp, men beina var klemte fullstendig fast under en dør laget av mursteiner.
Liket av Omayras tante var også fastklemt inntil 13-åringen. Alle forsøk på å få henne løs var fånyttes, det ble klart at amputasjon var eneste utvei og ingen hadde tilgang på nødvendig medisinsk utstyr.
Vannet steg sakte som et uheldig resultat av hjelpearbeidet. Til slutt måtte de tre et bildekk under hodet hennes for å hindre drukning.
Byen Armero etter utbruddet i 1985. Foto: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Armero_aftermath_Marso.jpg
Omayra hallusinerte mot slutten og gled inn i hypotermi.
Hjelpemannskapene var hjelpeløse, og den 13 år gamle jenta forstod det. Hennes mor forstod det også, og det ga hun uttrykk for i intervjuer mens dramaet utspant seg.
Sakte svant jenta hen fra vår verden og døden inntraff til slutt. Men helt til det siste utspant det seg noen hendelser, som fortsatt får det til å gå kaldt nedover ryggen hos mange. Omayra nektet å sørge over sin egen skjebne. Hun spiste godteri og sang til hjelpemannskapet som fortvilt kjempet mot klokka.
Hun pratet rolig og reflektert om sin egen situasjon.
Og hennes gripende «adiós» til sin mor, kan du høre i videoen under.
- Farvel, mor. Var blant Omayras siste ord.
New York Times hadde følgende på trykk dagen Omayra døde.
Da hun døde klokken 09:45 i dag, bikket hun bakover i det kalde vannet og bare nesen, munnen og øynene var over vannet. Noen dekket til henne og tanten med en blårutet duk.
Tre timer før hadde Frank Fournier trykket på utløseren og fanget fotografiet som skulle gi ham prisen World Press Photo of the year i 1986 og samtidig sparke i gang en etisk debatt om fotojournalistikk.
