Tekst og foto: Erik Hattrem
MOLDE: Far og sønn Sylte letter på sløret og forteller om kampen for tilværelsen uten Ringnes, distribusjonsavtale og egne landskjente merkevarer. De er blitt smågutter i et marked hvor mastodontene Carlsberg og Coca Cola regjerer.
Oskar Sylte Mineralvannfabrikk i Molde fikk en del gode år etter årtusenskiftet og bedriften som nå ledes av andre og tredje generasjon, ble til tider sett på som en seddelpresse for eierne.
År etter år kunne familien Sylte med sine eierandeler på 56 prosent ta ut million-utbytte. Brusfabrikken i Molde opererte en rekke samlebånd som nesten aldri stod stille, enorme mengder med drikkevarer flommet ut på det lokale markedet. Noe var egenutviklet, men det meste var storaksjonæren Ringnes produkter som Pepsi, 7UP og Schweppes.
Ringnes eide 44 prosent av Oskar Sylte Mineralvannfabrikk og det som ikke ble laget på Årø ble transportert opp fra Oslo og Ringnes fabrikker. Sylte sto for distribusjonen.
Nå er alt dette historie, Sylte kjemper for livet for å overleve som én av de siste småskala brusfabrikantene i Norge.
- Hvordan skal man greie det når man må selge 15 millioner liter drikke i året i volum for å overleve og realiteten er at markedet etterspør bare fem millioner liter, sier Oskar Dag junior.
Bestemte sjeler
Det er han og faren, senior Oskar Dag Sylte som jeg besøker på fabrikken rett ved flyplassen i Molde. Regntungt Molde-vær er situasjonen utendørs, inne i produksjonshallen er temperaturen lun og forholdene klinisk rene. Mot de store glassvinduene, som verner skinnende og sterile stålmonstre som lager brus mot verden utenfor, trommer tunge regndråper.
- Du må ta på deg hårnett før du går inn i neste del av produksjonen, forteller junior Sylte.
«Med så lite hår som er igjen på dette hodet, tar jeg ikke på meg hårnett, nei»
Er seniors smått skarpe tilsvar.
Du skal ha på deg hårnett om du skal inn denne døra, sånn er det bare, sier junior.
Senior gjør som junior sier og vi kan fortsette vår rundtur på jakt etter en plass inne i den store fabrikken hvor vi kan portrettfotografere far og sønn Sylte. Da området brått blir lokalisert, setter duoen seg ned og diskuterer drift, produksjon og strategi. Helt perfekt, nå får jeg mulighet til å å fange et øyeblikk i hverdagen -uten pålagt regi.
Oskar Dag Sylte senior var allerede som unggutt engasjert med forskjellige oppgaver ved farens brusfabrikk i Molde. Men den første faste stillingen ved familiebedriften kom først etter både befalsskole og sivil økonomiutdanning. I 1978 ble han daglig leder mens broren Steinar var styreleder.
Noen år på nittitallet var Polen og byene Bydgosozcz og Warsawa arbeidsstedet for Oskar Dag senior. Han jobbet for Coca Cola og startet opp og drev fabrikker i et land hvor kommunismen nylig var blitt feid ut døra og jernteppet sakte hadde blitt trukket opp.
Oskar Dag seniors sønn, Oskar Dag junior var ferdig med sin utdannelse i 1993 og begynte ved fabrikken på Årø i Molde. I 2001 omfordelte Oskar Dag senior og broren Steinar familiens eiendomsselskap og brusfabrikken i en ny kabal. Oskar Dag senior overtok alle aksjene til broren Steinar i brusfabrikken og Steinar overtok samtlige av Oskar Dags aksjer i eiendomsselskapet.
Da hadde Oskar Dag senior 56% av aksjene i brusfabrikken og Ringnes de resterende 44 prosent. Noe Ringnes hadde hadde hatt siden 1990. Gigantens eierskap og engasjement i den lokale brusfabrikken sørget for årevis med solid utbytte og en solid vekst.
I 2009, 16 år etter at han kom inn i familieselskapet, overtok Oskar Dag junior som daglig leder. Fem år senere fikk han sin første store krise i fanget. Ringnes ville gjøre ting på en måte Sylte ikke følte de kunne være med på. Ringnes solgte sine aksjer i brusfabrikken tilbake til Sylte og året senere var det klart at Ringnes sa opp avtalen hvor Oskar Sylte Mineralvannfabrikk produserer Ringnes-produkter og står for distribusjon i regionen.
Brått var situasjonen slik at Molde-bedriften som startet i 1929 måtte leve helt og holdent av sine egne produkter. Som da var bare lokalt kjent-og tilgjengelig.
Vanskelig situasjon, men en såre enkel forklaring på fremtiden.
- På det meste før avtalen med Rignes ble avsluttet opererte vi tre store semi-trailere og 16 distribusjonsbiler. Nå har vi igjen to distribusjonsbiler som en reserve om vi er leverandør til et arrangement som trenger bil med kjølig lagring av drikke, forteller to blad Sylte, for å beskrive situasjonen på logistikkområdet.
Antall ansatte er også kraftig nedbarbert siden glansdagene.
Selv om Ringnes har solgt tilbake sin aksjepost og droppet Sylte og tatt Brings anbud for å distribuere drikkevarer i regionen, må fortsatt Sylte ha en del med Ringnes å gjøre. Blant annet gjennom deres felles eide varemerke, Solo.
Det er ikke alltid like enkelt og ukomplisert.
- Det er ganske komplisert. De vil jo gjerne kjøpe vår andel i varemerket Solo. Men vi har sagt fra om at den ikke er til salgs.
Så stor tro har Rignes på at Solo vil gi avkasting, at de ønsker å eie Solo alene. Sylte senior legger ikke skjul på at Ringnes presser på for å få kjøpe Sylte-andelen i Solo, noe som gir gnissinger i samarbeidet og følelser som dras opp i dagen etter en smått bitter skilsmisse.
« Ja det blir helt åpenbart gnissinger av slike ting, forteller Oskar Dag senior og forteller at han garantert kunne gjort en toppjobb for de Forente Nasjoner (FN) med de erfaringene han har fra de mange kampene med gigantkonsernet Ringnes i Carlsberg-mastodontens portefølje.»
Da jeg ønsket å få kartlagt hvem av de to Oskar Dag-ene som best håndterer de indre stridigheter og kampen for å sikre seg på best mulig måte når man har med industri-giganter å gjøre, er svaret:
- Det er ikke godt å vite hvem av oss som er best til å håndtere gnisninger, men at jeg har et visst temperament, er det ingen tvil om, fastslår senior.
Senior er kjent for å gå rett på sak og kjent for at han kan bli eitrende forbanna om motparten ikke oppfatter kommunikasjonen som blir forsøkt overlevert.
- I Ringnes og Solo-sammenhenger, er nok junior litt mer diplomat, fortsetter senior.
Dillemmaet
Det er en økt produksjon som følge av økt etterspørsel junior og senior drømmer om. Men hvordan skal noen komme på å spørre etter et produkt de ikke kjenner til?
Sylte Mineralvann bruker ikke mange ørene på markedsføring. De sender heller selgere ut i butikkene og forhandler med kjedene. I Norge er dagligvaremarkedet totalkontrollert av få, men mektige aktører som tar seg betalt for plassering på gunstige flater.
De fleste forbrukere tar de får i butikken, det blir til seier for de store som har kjøpt plassering og har de beste avtalene. Det er svært få forbrukere som er så standhaftige og krevende at de velger en annen butikk om de ikke får den varen de ønsker seg, fastslår to blad Sylte og fortsetter:
- Det er makta som rår. De små produsentene som vi er blant, har det tøft i markedet akkurat nå.
Så får jeg se litt av seniors temperament. Praten kommer inn på hvem som trekker fordeler av norsk næringspolitikk. Bare ordet formueskatt hviskes over salongbordet på Årø, får øyne og panne et kraftig drag. Og med kraft utbasuneres:
- De store flytter sine hovedkontorer til land hvor det er lite skatt. Vi små må betale skatt fullt ut her vi ligger i Norge, forteller Oskar Dag senior.
- Hva med å flytte selv da, til et land som reduserer skattetrykket?
- Ja, men faen da! Vi er ikke store nok vi til å ha hovedkontor i Sveits, Irland eller et annet lavskatteland, freser senior spontant.
Nå er han i siget. Han vil at hans tankegods og formening skal bli oppfattet.
- Et eksempel fra Molde. Se National Oilwell på Hjelset. Tidligere var den bedriften eid av Sandøy-familien. Så tenk selv, om de fortsatt hadde vært eiere, hadde det da vært helt nedlagt? Det hadde nok vært redusert, men arbeidsplasser hadde det vært der ute, sier en svært engasjert senior og smetter inn at National Oilwell gjør det som passer dem best og flytter både kunnskap og produksjon nærmere eierskapets lokalisering.
Så hva er fremtidsutsiktene for det tradisjonsrike familiefirmaet?
- Vi tror at vi skal få til volum som gjør at dette blir forretning, sier senior.
Rundt 15 millioner tappede liter i året, da?
- Ja, det er runde tall, men vi har tanker og planer og jobber med produktutvikling. Det er hardt arbeide, det er det. Vi har fortsatt forholdsvis mange ansatte i forhold til det volumet vi produserer.
Det handler om å få slippe til. Verken mer eller mindre.
- Hoveddiskusjonen foregår på hovedkontoret til de store kjedene. Det er der avgjørelsene faller. Der bestemmes det hvilken tilgang vi som produsent får til butikk. Det er de vanskeligste diskusjonene. Slipper vi ikke til, er vi ferdig, sier senior.
Etter 88 år kan slutten nærme seg? Hva er oppsiden og hva er de nye produktene som skal sørge for vekst og glade forbrukere?
- Vi er de eneste som produserer økologisk brus i Norge, sier junior før senior fortsetter på resonnementet:
- Det som er sikkert, er at vi nå må lansere en hel mengde nye produkter, og det skal vi gjøre. Utfordringa vi har, er å få våre produkter tilgjengelig i alle butikker og utsalgssteder. Det er i grunn den store utfordringa vi har. Selvsagt må vi lage gode produkter folk liker og etterspør.
Første steg blir å få markedet til å etterspør økologisk cola, som ikke smaker noe i nærheten av tradisjonell cola.
erik.hattrem@gmail.com
Les også:
Pepsi satser gigantsummer på et stort veddemål med markedet
