Allerede i åpningssekvensen blir man dratt bak i kinosetet. Guillermo del Toro setter en visuell standard, en palett og viser en verden som oser av behag, før den skal preges av ensomhet, jakt og bizarrosex. Mer om det senere og la åpningssekvensen fortelle litt om del Toro som filmskaper.
Tekst:Erik Hattrem Foto: Fox Publisert: 27.02.2018
Vi blir dratt inn i en undervannsscene i en styggvakker leilighet, en leilighet som skal prege store deler av filmen. Men nå ser vi leiligheten under vann, og det på en måte som gjør at jeg faktisk lurer på om dette er et filmsett som er satt under vann. Regissør del Toro foretrekker alltid å bruke gjennomførte filmsett og animasjonseffekter er krydder, utfyll og topping i hans univers, så også på åpningsscenen som setter stemning og standard for resten av filmen. Det er benyttet en såkalt «dry for wet-teknikk». Hvor det våte sammen med gjenstander i oppdrift er lagt til digitalt.
The Shape of Water er nominert til hele 13 Oscar-priser og det i følgende kategorier: Produksjonsdesign, klipping, beste kvinnelige birolle, lydklipp, lydmix, kinematografi, filmmusikk, kostyme, regi, beste film, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle og beste mannlige birolle.
La det være sagt med én gang, filmen er og blir et mesterverk, men kanskje ikke et 13 Academy Awards-mesterverk. Tidskoloritten fra 1962 er akkurat slik jeg og mange ønsker at 1962 skal være på film, nesten som om man kan spise enkelte omgivelser.
Ta for eksempel en scene i et Cadillac-utsalg.
Så virkelig og smakfullt, men likevel så tilgjort og skapt for å gi et visuelt filmuttrykk.
Blågrønt er den bærende fargen i hele del Toros univers denne gang.
Det blir også mye metallic-grønt på det tekniske utstyret inne på romforskningssenteret hvor handlingen utspiller seg. Hvor filmens hovedperson, den stumme Elisa Espasito, jobber som vaskedame. Hun lever et rutinepreget, ensomt liv og treffer daglig på jobben den gifte, men kanskje enda mer ensomme Zelda, som bruker arbeidstiden på å gjengi sine monologer hun har til en heller daff, ubrukelig og distansert ektemann. Elisa spilles mesterlig av Sally Hawkins og har i filmen fått et utseende og en klesdrakt som gjør at hun minner om den kvinnelige Bond-skurken Rosa Klebb.
Den særegne Elisa bor i en leilighet som er meget slitt og ekstremt velbrukt, men likevel noe av det arkitektonisk og designmessig vakre man kan tenke seg. Den ligger over en kino med heller lite besøk. Elisa jobber nattskift, står opp sen ettermiddag, koker egg, onanerer i badekaret, mater naboen og tar bussen til jobb. Dag etter dag.
Og det er på jobben det skjer.
Svært effektivt settes plot og handling i filmens første minutter. En menneskelignende skapning som lever i vann, er kidnappet fra sitt habitat i Amazonas og ført til dette romforskningssenteret, for å bidra i kampen mot Sovjetunionen i verdensrommet. Filmens onde karakter, Strickland, er skapningens vokter og her har man virkelig truffet blink når det kommer til et klassisk skurkeutseende. Michael Shannon som spiller den grusomme Richard Stricland, har sagt følgende om sitt eget skurkeaktige utseende:
Det kan virke som om det er noe intens med mitt ansikt, jeg tipper det er beinstrukturen.
Selv om jeg legger ansiktet i helt naturlige folder og lar hodet tømmes for tanker, er det noe intenst ved mitt ansikt.
En venn sa en gang at det så ut som jeg hadde en bagasje med galskap, det tror jeg til en viss grad er sant, noe de fleste har, men hos meg er det mer synlig.
Alle bærende karakterer i filmen er ensomme sjeler på sin måte. Zelda er gift med en noksagt som hun koker og steller for og får null tibake fra. Strickland er krigeren-og voldsdyrkeren som ikke fungerer med sine normale barn og en tidstypisk kone. Han bor til og med i et hus som minner svært mye om Brodys hus i Homeland, bare i 60-talls drakt.
Artig.
Elisas nabo, Giles, er alkoholiker med pengeproblemer som sitter ensomt i sitt atelier med noen katter til selskap. General Hoyt ser på sine fem stjerner som sine venner og spionen i filmen har ingen andre enn føringsoffiseren og hans livvakt.
Hovedpersonen Elisa er så ensom, og så lei av å fingre seg i badekaret, at hun blir venner med amfibieskapningen som er i romforskningssenterets varetekt. Fra del Toros side er nok Elisas interaksjon ment som en kjærlighetshistorie, men den er dessverre ikke helt troverdig.
Elisa finner ut at Strickland har onde planer og at skapningen som i filmen bare blir kalt «The asset» er i fare. Så mens hun avdekker at amfibieskapningen liker å lytte til Benny Goodman, spise kokt egg og responderer på tegnspråk, følelser og andre menneskelige interaksjoner, klekker hun ut en plan for å endre utgangen av det man tror kommer til å skje videre.
Dermed får vi en morsom, til dels spennende men samtidig en film med en fortelling i fortellingen. Dette er den klassiske fortellingen om å hjelpe det gode og forulempe skurkene. Med tidsepoken filmen er satt i, blir også raseskille og seksuelle legninger fint spunnet inn i fortellingen.
Det er lett å drømme seg inn i denne fortellingen som egentlig aldri greier å gjøre bakteppet, den kalde konflikten med Sovjetunionen, spennende eller skummel. Det kommer også noen små parti hvor tempoet dras ned og det blir litt kjedelig. Men slik kan vi godta i et mesterverk. Både Apocalypse Nå og Hjortejegeren hadde slike partier.
Behagelig, morsom, fengende, kreativ, vakker og fascinerende, er det som går igjen i mine notater.
Jeg vil tro at den er banker for å vinne følgende Oscar-kategorier: Produksjonsdesign, klipping, musikk, kinematografi, kostyme, beste mannlige birolle.
Jeg setter filmens verdi av kinobilletten til 99,5%
Edit 05.02.18: Filmen vant prisen for beste film, og filmskaper Guillermo del Toro vant prisen for beste regi i tillegg tok filmen prisene for beste produksjonsdesign og beste originalmusikk, og endte dermed opp med til sammen fire Oscars!
erik.hattrem@gmail.com
