Patton: krigshelt og urokråke

Høsten 1945, i Tysklands ruiner, hersker allierte seierherrer. Blant dem en amerikansk general og krigshelt i egendesignet uniform, væpnet med sine berømte sølvglinsende revolvere.

Tekst: Erik Hattrem

Med freden i Europa ble sjefen for USAs 3. armé, general George S. Patton, militærguvernør for et amerikansk-kontrollert område. 

Men hans meninger sørget for at han havnet i unåde.

29. september 1945 ble Pattons 3. armé, som han hadde ledet fra Normandie til Tsjekkoslovakia, brutalt tatt fra ham av de alliertes øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower. Patton hadde åpent fortalt at han ikke trodde på Eisenhowers tanker og ordrer om avnazifisering.

Strippet for toppjobben ble Patton fornærmet og ville hjem til USA. Men han roet seg. Han håpet på en rolle i etterkrigstidas militærapparat.

Mannen som nå regnes som en av verdenshistoriens mest kompliserte militære personligheter, levde et dramatisk liv.

Dette var første gang USA brukte motoriserte kjøretøy i strid. Pressen falt for Pattons harde angrep mot Villas opprørssoldater. Bilder av tre drepte meksikanere, surret som jakttrofeer på Pattons bilpanser, ble slått stort opp i amerikanske aviser.

Under første verdenskrig bidro han til opprettelsen av de første amerikanske stridsvognstyrkene, som han til slutt tok han full kontroll over. Patton designet til og med mannskapenes uniformer. Sammen med britene dro korpset i land seieren under historiens første stridsvognslag ved Cambrai i Frankrike i 1917.

Under Meuse-Argonne-offensiven i september 1918, hadde Patton 345 vogner rullende under sin kommando. Han ledet operasjonen fra fronten, hvor han ble kjent for å kommunisere med baktroppene via brevduer. Så framoverlent var han i sin ledelse, at han til slutt ble skutt i foten mens han dirigerte sine vogner. For det fikk han «Purple Heart-medaljen».

Den første i rekken av medaljer.

Patton mente stridsvogner var framtida. Kongressen var uenig.

Da Tyskland i 1939 startet sine invasjoner i Europa, overbeviste Patton kongressen om viktigheten av en slagkraftig, pansret styrke. USA fikk eget panservåpen og Patton ble stasjonert ved Fort Benning i april 1941 som kommanderende general.

Life Magazine smalt Patton opp på forsiden. Samtidig satte han opp et amfiteater, ene og alene for å holde sine seinere så kjente taler for sine soldater.

Da USA entret verdenskrig nummer to ble Patton sjef for det vestlige innsatskorpset, det eneste helamerikanske bidraget under den allierte invasjonen av Nord-Afrika. Der vokste Patton seg like sterk i sine menns øyne, som feltmarskalk Rommel gjorde hos sine menn på den andre siden av sanddynene.

Rett før landgangen i Nord-Afrika holdt han en lengre amfi-tale for sine mannskaper.

«Vi skal angripe og angripe til vi er utslitt. Deretter skal vi angripe igjen», var blant ordene som falt.

Pattons nestkommanderende, General Omar Bradley, tok etter hvert over kommandoen i Afrika. Patton var klar for nye oppgaver en kjendisgeneral verdig.

Han ledet 7. armé i land på Sicilia i juli 1943. Sammen med britene feide de nazistene på havet. Selve landgangen var en suksess, men for Patton ble det hele en personlig fiasko, da han under et besøk på et feltsjukehus møtte en såret amerikansk soldat som led av granatsjokk.

I mange vitners nærvær beskyldte han soldaten for å være feig, fiket til ham og beordret han tilbake til fronten. Sju dager seinere gjorde han det samme igjen med en annen soldat.

Patton ble fratatt kommandoen og av Eisenhower tvunget til å reise rundt blant mannskapene for å be om unnskyldning.

Men Pattons aura, navn og aggressive stridsdisiplin fikk han tilbake der det var varmest; Europas vestfront.

Etter at de tyske linjene var brutt ned etter D-dagen året etter, gikk han i land som sjef for 3. armé.

Han rullet gjennom Frankrike, Luxemburg, Østerrike, Tyskland og Tsjekkoslovakia og roet først ned tempoet da hans menn frigjorde konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han sendte da ut en ordre om at den lokale sivilbefolkningen rundt leirene måtte gå inn i leiren og se grusomhetene.

Patton hadde vært en rå, strategisk vinner blant sine menn på slagmarken. Hans motstand mot å frata enkelte nazi-funksjonærer sine administrative jobber i guvernørområdet da freden kom, tvang Eisenhower til å gi han sparken fra 3. armé. Han ble satt til å lede 15. armé som besto av et lite hovedkvarter.

Niende desember 1945 ville Patton på jakt med offiserskollegaer, og på vei dit kolliderte de med en stor GMC lastebil. Sjåføren og Pattons medpassasjer, general Hobart R. Gay, kom fra det uten skader. Men Patton slo hodet mot Cadillacens takbjelker og ble kjørt til sjukehuset i Heidelberg og loggført som pasient rundt én time etter kollisjonen.

Der ble det konstatert at ryggvirvelen var hardt skadet, det samme gjaldt hodeskallen. Han var lam fra nakken og ned.

21. desember døde han med sin kone sittende ved sykesenga.

I obduksjonsrapporten var vann i lungene og hjertesvikt oppgitt som dødsårsak.

TILBAKE TIL FORSIDEN