Hva gjør egentlig ei som har blitt norgesmester på 10 000-meter når sponsorene uteblir og oppfølginga fra sentralt hold ikke innfrir?
Tekst og foto: Erik Hattrem 14.02.2017
MOLDE: Den store drømmen for løperen fra Skåla, er å stige opp på toppen av pallen – gang på gang – så hun med rette kan kalle seg landets beste kvinnelige langdistanseløper. Hun er ennå ikke fylt 22 år og føler at veien frem til målet blir vanskelig når hele satsinga foregår på egenhånd.
«Skal jeg bli best i landet som senior må jeg ha kontinuitet i treningsarbeidet, selv om jeg er på rekruttlandslaget, er ikke det av betydning. Der får jeg bare noen gratis flyreiser. Det jeg vet må til, er en trener og et team tett på meg, som bryr seg og vil like sterkt som meg selv at jeg skal lykkes, forteller Live.»
Og det har hun ikke rundt seg hele tiden. Treneren befinner seg i Steinkjer og oppfølgingen skjer elektronisk. Men før vi ser nærmere på det vår regjerende norgesmester på 10 000 meter bane, mener er utfordrende, ser vi litt tilbake i tid. Tilbake til da interessen for å løpe ble oppdaget.
Live var fullblods håndballspiller hele oppveksten. Det var håndball hun levde og åndet for, det var håndball som skulle bli idretten i hennes liv. Og det var håndballtreningene som på en måte ble veien til langdistanseløping.
- Jeg opplevde at jeg hadde enormt med overskuddsenergi selv etter håndballtreningene. Da låste pappa opp et mørkt og litt trist rom på Idrettens Hus i Molde. Inne i det rommet sto ei tredemølle og der løp jeg gjerne 30-40 minutter. Da var jeg kanskje 12-13 år, forteller hun.
I bakgrunnen et totalt nedslitt Idrettens Hus i Molde. Det var der eventyret startet.
Energien måtte ut på et vis, håndball var ikke nok og etter ei konkret håndballtrening i Molde skjedde det noe som ble avgjørende. Live ville teste å løpe fort på bane.
- Det var pappa som tok tiden på meg da jeg løp på tartandekket rundt gamle Molde stadion. Jeg var vel 15 år og tiden jeg fikk var svært bra, og dette hendte etter 90 minutter med håndballtrening, forteller hun.
Gnisten hadde truffet bensindammen, nå visste Live Teoline Solheimdal hva hun ville drive med. Hun ville løpe lenge og raskt. Da hun ble med på Jentebølgen, et kvinneløp i Molde, fikk Skåla-jenta opplevelsen av at hun virkelig elsket å løpe. Det ble førsteplass i debuten og de to påfølgende år. Med årene har det blitt tatt nye solide steg i retning av en karriere som toppløper.
Slik situasjonen er i skrivende stund, er Live en god løper, men mangler de siste stegene mot den absolutte elite. Og det er dit hun vil.
På bane er 34.39 det beste jeg har på 10 000 meter, den tiden satt jeg under NM i Bergen i fjor, og det var den tiden som gjorde at jeg nå er regjerende norgesmester på distansen, forteller hun.
Det er et godt stykke igjen til Ingrid Kristiansens norske rekord på 30.13,74 som ble satt i 1986 og var verdensrekord i sju år. Fortsatt er Kristiansens tid blant de 20 beste kvinnelige 10 000 metre løpt gjennom historien, alle dopingtatte og antatt dopingbefengte inkludert. Og hvordan skal Live Solheimdal komme seg opp på det nivået.
Løping er fremtiden for Live
Hun må samle kompetanse og dedikasjon rundt seg. Og alene er dette en krevende jobb ved siden av treningen. Til nå har hun fått på plass et godt samarbeid med en mentaltrener,
- Frode Moen er en god mentaltrener for meg, han har lært meg å godta og akseptere ting. Som at en treningsøkt kan gå i dass, uten at jeg skal bruke energi på akkurat det. Slik skal jeg bare kaste bak meg før jeg går videre, forteller Live til meg og trekker pusten. Så fokuserer hun blikket og sier følgende i et jevnt tempo:
- Løping er jobben min, livet mitt, fremtiden min. Det er dette jeg ønsker å drive med. Ikke noe annet. Jeg skal satse alt og lever godt med konsekvensene, som at jeg aldri er med på en fest. Jeg har aldri drukket alkohol.
Dette er noe Live mener må til for å bli best, samtidig som at hun ikke har noe i mot å være med på ting i edru tilstand. Så er det én ting hun kunne ønsket var litt mer akseptert i vår tid, er det at man kan være upåvirket av alkohol der andre er påvirket uten at det skulle være noen motsetninger mot akkurat det.
- Siden jeg forsaker veldig mye for idretten, har mange nå begynt å tro at jeg ikke ønsker å være med på ting. Så jeg skulle ønske at jeg ikke ble så mye outsider som jeg er, at flere kanskje tok opp telefonen og sendte med en melding og spurte om jeg ville være med på ting, sier hun, men legger til at hun så absolutt kan leve med at valgene gir utslag i det sosiale livet.
- Jeg har jo aldri brydd meg om hva andre måtte si eller mene om meg, jeg har alltid gjort mitt og levd slik jeg ønsker. Så min favorittplass er hjemme hos mamma. Det er faktisk slik at hun er ikke bare mor og hovedsponsor sammen med pappa, men hun er faktisk den beste venninna jeg har. At de har betydd alt er det ingen tvil om. De er der for meg, og har sørget for at det er mulig for meg å drive med idretten min. Jeg har ingen private sponsorer, det er foreldrene mine som er hovedsponsor. Så om jeg har en dårlig periode, er jeg lei meg på vegne av mamma og pappa.
Vi snakker steg.
Mesteparten av tiden bor Live på 26 kvadratmeter i Oslo sentrum, men så ofte som mulig er hun hjemme på Skåla. Hun løper for Oslo-klubben SK Vidar og kan trene hvor som helst, sånn i prinsippet, fordi hun ikke har en trener fysisk til stede daglig. Heller ikke i Oslo er hun via klubb eller landslag knyttet til noe trenerapparat som jobber med og for henne.
Ikke optimalt, langt i fra. Men på et vis fungerer det.
Klubben min SK Vidar er den som sørger for å få meg på treningsleire og lønner meg med en liten sum i året. Treneren min, Henrik Sandstad, bor i Steinkjer, så treningsoppfølgingen skjer via epost og telefon. Det blir mange telefonsamtaler, men Henrik ser heldigvis hele meg, hele mennesket, forteller Live om hvorfor trener bosatt i en annen landsdel kan fungere.
Til nå er det forsikringer som har gjort at hun har hatt økonomi til å benytte seg av fysioterapi og massasje for å holde seg mest mulig skadefri og mottagelig for trening.
- Det er viktig for meg å få på plass et godt system rundt meg så jeg kan trene og prestere optimalt, jeg har mistet kontinuitet i det siste, noe som er slitsomt. Så skal jeg nå 2017 målet må jeg håpe at jeg finner et menneske og trener som kan følge meg tett og ser langsiktige mål sammen med meg.
Live tok et ssuverent NM-gull i terrengløp da hun løp 6 kilometer på 21.19 i oktober i fjor. Hun var 39 sekunder foran sølvvinner Maria Sagnes Wågansom som var regjerende mester. Den siste medaljen gikk til fjorårets norske motbakkedronning, Karoline Holsen Kyte, som hun kom i mål etter å ha løpt på 22.06. Solheimdal og Holsen Kyte tok sine første NM-medaljer i terrengløp i seniorklassen noensinne
Selv med denne oppturen på tampen av 2017, er det litt usikkert hvor Live kommer til å befinne seg utover i 2018. Så langt i år har hun én treningsleir i Sør-Afrika i treningsbanken.
- Jeg er gjerne i Molde og løper inne på ProGym på distriktets beste tredemøller ved dårlig være eller på idrettsparken i finvær. Molde eller Oslo det er spørsmålet og jeg håper det løser seg med både noen sponsorer og en trener tett på, slik at jeg kan få ro, fokusere på treninga og legge detaljerte planer om hvor jeg skal oppholde meg før og etter konkurranser for å trene og restituere, avslutter hun.
erik.hattrem@gmail.com
Les også: Oskar Dag og Oskar Dag og den knalltøffe kampen for det brusende livet
Det er nå vi lever - nederlandsk par i spatansk bobil langs norske veier
