Innerdalstårnet, turens mål.
Tekst og foto: Erik Hattrem Publisert: 16.02.2018
Grytidlig om morgenen, fuktig i gresset, skodde ligger lavt innover bygdeveien opp mot parkeringa fire kilometer før turens startpunkt ved Innerdalen Turisthytte. Sola bryter i striper gjennom det disige landskapet, noen spisse fjell skimtes i tonale gradasjoner bakover i evigheten.
Her, på dørstokken til selve turen, er det visuelle kjempespektakulært. I stadig lettere skodde bærer beina meg langs grusveien fra parkeringa i enden av Viromdalen og opp til Innerdalen Turisthytte, hvor Sean og hans følge bestående av Chris Volley og fotograf Andy McCandlish venter. På vei innover steg Innerdalstårnet frem i formiddagslyset, vannet lå speilblankt og solen begynte å ta tak.
«Dette er Norges fineste dal»
Jeg siterer dagens guide, Tor Olav Naalsund. Han er fagutdannet tindeveileder og innleid fra Contrast Adventures. Han forteller oss at den siste biten av turen opp mot toppen foregår i alpint terreng, derfor bruker han litt tid til å fortelle om hvorfor hjelmer er med.
«Det kan være en del løsstein og det er også såpass bra vær at mange andre er der oppe med samme formål, men det er ikke lenge siden det regnet.»
Sean McFarlane, Volley og Naalsund diskuterer dagens tur.
Fra Innerdalen Turisthytte starter turen flatt og selvsagt i gjørme. Alle norske turer starter med litt gjørme. Hvorfor, det vet jeg ikke.
Tilrettelegging for fotturister langs myr og bekkefar i Norge har en veldig gjenkjennelig standard; gamle 2x4-tommers bjelker eller 6-tommers brede treplanker som er i ferd med å gå i oppløsning. Selvsagt er vi heldige og får oppleve dette i starten av turen rundt vannet og mot elva Fluåa.
Selv har jeg valgt noen gamle, slitte Nike Free 5.0 som er like behagelig å bruke våte som tørre. Neida. Joda. Men det var liksom litt eksperimentering også, etter å ha blitt utsatt for familiær hets fra et søskenbarn som tror at rådyre terrengsko er det eneste som nytter i fjellet.
Jeg tror mer på Tarahumara-indianerne som løper og går i fjellet barbeint eller med noen tynne gummisåler på beina. Etter turen til Innerdalstårnet, var jeg selvsagt enda mer overbevist.
Stigningen opp langs elva og skogen krongler seg som en ordinær skogstur. Passe bratt, kronglete og sjarmerende. Da vi kommer ut i åpent lende og ser dalen innover i solskinn, oppstår den behagelige følelsen jeg alltid får av å vite at jeg bor og lever bare noen få timer unna noe så rått - og visuelt fint å se på.
Én enslig sjel ville hindre at Innerdalen ble demmet opp til vannmagasin for hydroelektrisk kraftproduksjon på 50 og 60-tallet
Tor Olavs forteller med innlevelse historien om «Han som sto hælt atlæn mot di som ville bøgg ut»
I dag vil vi ikke greie å finne én rett nagla person som kunne funnet på å offentlig mene noe slik som at Innerdalen skulle settes under vann.
På veien opp mot Storvatnet tar vi også en pause i finværet, ikke bare for å nye utsikt og å slappe av. Sean skal jobbe. Det vil si; skifte antrekk og løpe fremfor fotograf Andy.
Et sportsmagasin Sean skriver for skal ha coverbildet fra Innerdalen.
Vi andre drikker friskt vann fra ett av elvefarene som fyller Storvatnet.
Fra vannet og oppover lia er stien smalere og stigningen begynner å merkes i beina, det skal også vise seg at dette er den bratteste delen av hele turen.
«Ta korte steg og slapp av»
Tor Olav følger filosofien om at en tur skal være nettopp det, en tur. Ikke trening eller slit. Selv har han begge hendene på korsryggen og rusler. Selv de siste metrene opp bratta mot toppen.
Det viser seg at de bratteste partiene, der hvor du lurer på om du skal bruke ett eller to steg bør velge tre.
Da blir belastningen langt mindre og opplevelsen langt bedre.
Der terrenget skifter til steinur, kampesteiner og det brått blir naturlig å ta hendene til hjelp, kommer hjelmene på. Stadige små steinsprang både høres og sees. Samme ettermiddag, etter at vi var nede igjen ved turisthytta, møter jeg en sliten trønder med kul i panna.
«Æ misunne hjelman dokk hadd, ja»
Der steinura transformeres til brattere fjell, setter Veronica fart og krabber seg oppover, Sean pakker ned gåstavene og jeg slår av en prat med en 80 år gammel østlending.
«Her legger jeg igjen sekken. Det er ti år siden jeg sist gikk i slik fjellterreng, så viljen er sterkere enn fysikken, men opp skal jeg»
Til min store glede, fikk jeg sjansen til å slå av en kort prat med samme mann, 1452 meter over havet rundt en halv time senere.
Det må sies at den siste biten kan være en utfordring for personer med høyde-og fallskrekk, dårlig fysisk form og klønete motorikk. For alle andre er det snakk om å ta det litt med ro, plassere fot og hånd på logiske plasser. Før du aner ordet av det, er du oppe.
Selv trodde jeg at toppen fortsatt var et godt stykke unna da jeg bikket over en stor stein og brått så en rosakledd jente drikke te og spise hjemmebakt brød med beina dinglende over kanten.
Jeg kikka på klokka og den fortalte meg at i rolig tempo hadde vi brukt litt over tre timer opp.
Den største glede for meg var at løpesko på beina gjorde turen mer behagelig og lettere enn stive og tunge fjellsko. Nå vurderer jeg en skikkelig Tarahumara-topptur, komplett barbeint.
På toppen ventet turmat og rå konsumering av fantastisk utsikt. Sean ble pisket rundt av Andy som trengte en god del bilder av at triatleten hadde kommet seg hele veien opp og den tidligere sykkelproffen, Chris Volley, fikset seg noen solide selvportretter.
erik.hattrem@gmail.com
Les også:
