Knut Anders har gått denne turen ufattelig mange ganger, og sa tidlig i fra om at første kilometer innover myrene ble en våt opplevelse. Jepp, stemmer. Klissblaut etter 20 meter, men det er helt greit for min egen del, så lenge jeg er i bevegelse.
«Akkurat her er det ikke så veldig tilrettelagt, det er noen plankebiter her og der i myra og ei lita bru over elva, men det er alt», sier Knut Anders og påpeker at turen i seg selv heller ikke er spesielt godt merket.
«Her må vi gå etter logikk. Se hvor stien går og følge naturlige formasjoner i terrenget», er konklusjonen som leveres i det myr går over til skog og brattere terreng oppover fjellsiden.
Akkurat i disse første motbakkene, fikk i alle fall jeg minner for livet. Såpass bratt terreng, at der jeg gikk en-og en halv meter bak Knut Anders, var jeg også en-og en halv meter lavere i terrenget og fikk med det noen nærstudier av noen legger som fremviste en anatomi det er vanskelig å beskrive.
«Sjå her da! Den blå lagune. Bare Brooke Shields mangler»
Det er tursjefen som utbryter dette da vi krysser en elv og finner et smått majestetisk fossefall og en krystallklar kulp.
Håvard finner frem mobilen og dokumenterer. Brooke Shields gidder ikke han å diskutere, så gift som han er med Guro Tvedten, tidligere Fostervold.
En kjapp stans ved fossefallet hvor Knut Anders forklarer oss med svært korte muskelfibre hva som venter oss videre oppover skråninga:
«Nå skal vi bare rett opp her til Trollvatnet, derfra går vi bare opp litt ur og en fjellrygg før vi er oppe på toppen»
Og Trollvatnet innfrir på det visuelle plan. Som i en slags kombinasjon av ur og dal ligger det speilblankt, isklart med både gule, grønne og blå toner i vannet. Mektig grå ur og fjell omkranser. Ved vannkanten er det lett å se hvor man skal gå videre, opp til høyre ligger fjellryggen opp mot toppen, en naturlig vei å gå.
