En amerikaner ved bordet ville gjerne mimre litt om «Whiskey on the rocks» i den svenske skjærgården, jeg ville snakke mer moderne tider og greide ikke å unngå å fortelle om saken nettstedet jeg har jobbet en del for, aldrimer.no, hadde gående om ubåtmistanken i Dalsfjorden.
Med smarttelefon og Google-translate fikk både amerikanere og noen marine-og ubåttopper i den franske marinen kose seg med historien.
(Foto:aldrimer.no)
Til slutt kom det et bredt smil fra én som tidligere var flottliljesjef for den franske Rubis-klassen av ubåter, han sa:
- My friend, you can be very sure you had a russian sub visiting your beatiful fjord.
Jeg valgte å spørre om hvorfor han følte seg så sikker, når debatten hjemme hadde stått hardt mot hardt med både fugleeksperter og tidligere ubåt-admiraler på den skeptiske siden.
Han smilte, og fortalte en liten digresjon som beviste at han virkelig kjente Einar Skorgen, før han kom til hovedpoenget.
For bare et par år tilbake greide det franske ubåtvåpenet å snike én av sine seks Rubis-ubåter temmelig langt inn i Svartehavet. De følte seg ved retur i internasjonalt farvann fullstendig uoppdaget.
Da tikket meldingen inn fra hovedkvarteret:
«Sorry gutter, dere ble nok spottet, nå har en russisk ubåt tatt turen langt inn i vårt territoriale farvann, ikke så langt fra hjemmehavnen i Tuolon. Den skrur av og på en AIS som er falsk programmert til å signalisere at den er et overflatefartøy, men saken er at den nettopp har fullført tegningen av et russisk-ortodoks kors med sine AIS-signaler»
- Etter det ble vi stadig oftere utsatt for besøk av russiske ubåter som kikket seg rundt i våre farvann, og nå er besøkene enda hyppigere. Derfor min venn, kan jeg si at på det tidspunktet nettstedet refererer til, kan det umulig ha vært andre enn russere i dette farvannet. Jeg lover i alle fall på nasjonens ære, at det ikke var en av våre, sa han.
Jeg fikk også en utredning om hvorfor det ikke kunne vært en engelsk, tysk, nederlandsk eller amerikansk ubåt.