Jeg har kjørt i rundt 40 minutter med startsted i Molde. Nå er jeg fremme på stedet som i dag fremstår som kjernen av norsk idyll. Fiskevær og reiselivsperle. Men Bud har opp gjennom tidene vært åsted for en rekke menneskelige grusomheter, tragiske ulykker og brutalt hardt liv.
Tekst og Foto: Erik Hattrem
Det første jeg minnes å ha hørt om Bud og dets rike historie, var skolefortellingene om hendelsen i 1533.Erkebiskop Olav Engelbreksson kalte inn og ledet det siste riksmøtet som ble holdt i Norge.
Ved å kikke i notatene mine fra turen ut til Bud, ser jeg stikkordene: Evigheten, 764 heldige og legenden som nabo.
Det jeg noterte for å være sikker på å få fortalt det videre til deg, var egentlig unødvendige notater. Bare vent til du selv kommer ut dit og ser legendariske Hustadvika ligge der som et teppe av hav mot den evige horisonten. Som en gigantisk«infinity swimming pool». Er du der på en godværsdag opplever du idyll. Kommer du midt i en høststorm, ser du rett ut i storhavets dødsmarker, hvor mange mennesker har blitt brutalt revet bort, enten som skipsbrudne etter forlis eller torpederinger og senkinger.
764 personer er dagens innbyggertall i Bud.
Ikke så veldig mange flere enn da Bud på 1500-tallet var landets største handelssted mellom Trondheim og Bergen.
Da jeg ruslet rundt i Bud, var sjøen på sitt roligste. Jeg måtte benytte tankekraft for å se for meg hvor brutalt et monster, havet her ute kan bli.
Hustadvika er betraktet som en av Norges farligste havstrekninger, og nå som før skjer det ulykker her. Ett av de mest kjente forlisene var Rokta-ulykken. Det norske fraktefartøyet DS «Rokta» forliste i storm ved Gallerskjæra natt til 3. april 1938.
På grunn av været og det urene farvannet, kunne et redningsforsøk først settes i gang etter 36 timer. Da ble seks av et mannskap på 12 berget og to av redningsmannskapet omkom under redningsaksjonen.
Den langvarige redningsaksjonen var en stor nasjonal nyhetshendelse og for første gang kunne de med radiomottager følge et slik drama via Norsk Rikskringkastings direktesendinger. Også avisene i Norge og i Europa kastet seg på dekningen av aksjonen. Jeg vet at mye om dette blir fortalt og vist med bilder og video inne på museet her i Bud, så det er en mulighet jeg vil råde deg til å sjekke ut om du pikker innom Bud.
Det er bare slik at historie-nerder som meg, som regel har et område i historien vi brenner ekstra for. For min del er det andre verdenskrig. Så beleilig da, at Bud har et virkelig fascinerende krigsminne. Festung Bud som var det tyske navnet under andre verdenskrig, er i dag Ergan kystfort-og museum.
Jeg snakker her om et krigshistorisk museum fra andre verdenskrig. Anlegget er et hær-fort som er restaurert.
Fortet ble bygget på Ergan i perioden 1941-1945 og omfatter anlegg i fjell med operasjonsrom, kommandosentral og forlegningsrom.
Én av kanonene ved Ergan kystfort.
Her finnes våpen, utrustning og tekniske installasjoner, samt personlig utstyr. Utstillingen i museet berører også de lokale krigsbegivenhetene som utspant seg. Da krigen kjørte rulletekster i mai 45 ble fortet plyndret av lokalbefolkning for alt løsøre og myndighetene dumpet tyngre våpen og ammo på sjøen.
Men nå i dag er mye av dette restaurert og skaffet til veie igjen, slik at besøkende kan oppleve deler av fortet slik det var i glansdagene, om man kan skrive slik.
Forlegningsbrakkene rundt fjellanlegget og motorhuset, samt vakthytten ved radaren på Kjeksa, ble demontert og brukt av lokalbefolkningen til ulike formål i Bud.
Selve radaren ble stående, og er i dag et krigsminne som Romsdalsmuseet har ansvar for. Det er den eneste radaren i Norge fra andre verdenskrig som er bevart på opprinnelig sted.
Den ble også ønsket restaurert, men forfallet var kommet for langt til at restaurering var mulig. Det ble derfor tatt en avgjørelse om at radaren skulle få stå på stedet og forfalle i fred ved sikring.
Det som stadig slår meg under mitt besøk her ute i havgapet, er alle som hilser, nikker og sier
«God dag, du».
Buaværingene setter pris på besøk fra andre planeter og hilser, prater og viser en stolthet rundt hjemstedet. Den sosiale klokheten berget garantert mang en krigstrett under okkupasjonstiden.
I 942/43 satte okkupasjonsmakten i verk en omfattende rasering av bebyggelsen. 36 bolighus, åtte løer og sjøhus ble revet. Ødeleggelsene var ikke en terroraksjon, men gjort av militære hensyn. Uansett var det en katastrofe for dem det gjaldt.
Tyskernes rå behandling av krigsfangene vakte avsky i Bud, og befolkningen hjalp fangene til tross for de skarpe reaksjonene de utsatte seg for.
Begge disse forhold bidro til at motstanden økte. Befolkningen engasjerte seg i den sivile og militære motstand i: Kirkekampen, skolekampen og de kommunale myndigheters passive motstand mot «nyordningen». Den lokale motstanden ble holdt innenfor de rammer som gjorde represalier overfor befolkningen unødvendige.
Og som en siste fotnote.
Kanonene på Ergan opplevde én gang å delta i kamphandlinger under okkupasjonen.
