Ute er det minus 30 og Black Hawk-helikopteret nærmer seg målet.
 

CAMP RIPLEY Minnesota: Det var her ute på den gigantiske sletta i Minnesota at mine norske forfedre en gang hadde utvandret og forsøkte å bekjempe sult, tele i vinterjorda og livet generelt. Det er flatt her og iskaldt, minst 30 minus og når vinden drar seg på, enda kaldere.

Tekst, foto og video: Erik Hattrem

Om somrene er det stikk motsatt.

Det er over dette slettelandet helt nord i USA jeg straks skal ut å lufte meg i en UH60 Black Hawk. Helikoptertypen som fløy første gang året før jeg selv var født, og fortsatt er blant USAs mange viktige militære luftenheter.

UH60 Black Hawk 

Navnet har det fått etter krigshøvdingen fra sauk-stammen som kjempet sammen med britene mot amerikanerne i 1812 og motsatte seg amerikanernes forsøk på å fordrive indianerne fra Illinois-territoriet.I 1831 ble sauk- og fox-indianerne tvunget til å trekke seg tilbake over elva Mississippi, ei elv som passerer bare noen hundre meter øst for flystripa jeg nå befinner meg på.

I denne iskalde vinden kommer én av pilotene bort og spør om jeg vil være «Door Gunner» på den kommende turen, i såfall må jeg gjennom en test-og sikkerhetsprosedyre hvor jeg får instruksjoner om hvordan stroppesystemet fungerer. 

Med kalde turbiner på Black Hawk 884 blir døra hvor M-240H maskingeværet monteres slått opp, jeg blir steg for steg vist hvordan jeg både monterer meg selv opp og ned.

« Just plant your feet to the bottom of the hatch and fall out, the straps will hold you first Lieutenant»

Mens jeg trener på bruk, snur én av pilotene seg, som holder på med pre-flight-check. Han har visiret oppe og jeg ser et djevelsk lite smil. Han sier det rett ut, om været og Colonel Scott St. Sauver tillater at jeg kan få stå på utsiden under flyving, vil jeg aldri glemme noe slik.

Col. Scott St. Sauver

Å få stå spent som en fjær ut i fra et Black Hawk mens det suser lavt over bygninger, tretopper og amerikansk prærie, er noe man virkelig ønsker. 

Spesielt når M-240H maskingeværet er nedmontert og jeg har væpnet meg med både Hasselblad 500 C/M og et Canon DSLR.

28 nasjoner verden over har Black Hawk i én eller annen modell i tjeneste. 

I 40 år har denne flymaskinen deltatt i utallige kriger, reddet ut et enormt antall skadde, slukket branner, levert forsyninger på de mest ugjestmilde plasser. De oppgraderte og lettpansrede versjonene av helikopteret brukes nå til ildstøtte for bakkestyrker eller eskorte. Over 4000 Black Hawk-maskiner er i tjeneste verden rundt, halvparten i USA.

Scott St. Sauver klatrer ombord og hilses respektfull av piloter og andre offiserer som skal være med på turen. Jeg lukker luka og vi går gjennom en siste brann-og katastrofebrief. 

Jeg spør likeså godt først, som sist - øverste sjef for Camp Ripley, Col. Scott St.Sauver, om han tror det er temperatur til å åpne luka og la meg henge ut for å fotografere.

Jeg vet at termometeret ligger på rundt minus 30.

Klar tale og grei skurring. 

Er vel ikke varmeapparat i disse maskinene, tenker jeg. 

I det vi klatrer rett opp fra tarmacen får vi fortalt hva vi ser rundt om oss. Hvilke bygninger som er hva. 

Camp Ripley er svært, kjempesvært.

Helikopteret som nå drar seg oppover mot den grønnblå himmelvelvingen har fireblads hoved-og halerotor og bak meg, sentrert både hører og kjenner jeg at to General Electric T700 Turbo-turbiner jobbe. Hovedrotoren er leddet med elastometriske polymer-kulelagre i rotorhodet. Denne kraftpakka av et helikopter kan lett fraktes ombord i et C130 Hercules, men spøkefull vil jeg si at det sikkert kan løfte et C130 i stropp under seg også.

Neida.

Men det tar 11 personer i kabinen fullt utstyrt, tar med 1200 kilo i last inne i selve maskina eller 4100 på utsiden.

Flatt, kaldt og styggvakkert. Langt der fremme - Canada, USAs 53. stat.

Vi holder nå marsjfart langs Mississippi-elva og jeg nynner  Jonny Hortons «North to Alaska» for meg selv, trodde jeg.

«You aint much of a singer» 

skraper det i mitt headset. Det er én pilot som ikke makter mer. Jeg hadde i kabinstøyen oppjustert fra hjernenynning til gutteral nynning.

Før avgang hadde én instruktør på UH60 fortalt meg litt om dens multirolle-kapasiteter og fleksibiliteter. De kan jeg godt viderebringe på neste bilde:

Det neste som hender i luften over Minnesota, blir et lite minne for livet.

«Look out and down left at the river bank. Thats wolf tracks, lets try to find them»

Det er Scott St. Sauver som prater. 

Han kjenner sitt Camp Ripley inn og ut, og har fått flere utmerkelser for måten han ivaretar et stort militært område samtidig som fauna, vann og miljøvern blir prioritet. Hans samspill med lokalbefolkningen i områdene rundt er kjent over hele staten.

Vi har kanskje hatt en flytid på 20 minutter. Toppfarten til en UH60 er 295 kilometer i timen, selv om Lockheed forteller at farten du aldri må passere, er 357 kilometer i timen. Vi ligger på marsjfart nå, 280 kilometer i timen.

Jeg spør, altså etter rundt 20 minutter i lufta på 280 kilometer i timen.

Are we still over Camp Ripley?

«You are still on my ground, Lieutenant»

Joda, dette er ikke Setnesmoen leir som tar tre minutter å gå fra ene enden til andre. 

Dette er svært.

Vi finner ikke ulvene vi leter etter, men vi finner noen kjøretøyer og helikoptre. De står i en lysning. Over intercom-en hører jeg: 

                          «This is how we attack».

Simuleringsmål på bakken - vi er på vei inn.

Deliver weapons.

Pilotene drar oss taktisk inn mot målet, jeg har ikke noe maskingevær å hamre løs med, men jeg tar noen bilder på full auto.

Men hypotetisk sett, kunne dette helikopteret ha blitt rigget til å bruke følgende våpen mot skrapmetallet ute på sletta:

2x 7.62 M240

2x 7.62 M134 minigun

2x 0.50 (12,7mm) GAU-19 Gatling

70mm Hydra70-raketter

AMG-114 Hellfire laserguidet

AIM-92 Stinger

20mm kanon eller 30mm M230 på gunpods

Noe å tatt med seg på fest, tenker jeg.

(Min fortelling fortsetter etter videoen)

Pilotene har et kartplott de følger, blant annet en taktisk rute som går i høyde med tretopper langs vei. 

Møkkakult, nesten like kult som taktisk med Bell i norske daler og langs norske fjordveier. Langs ruta flyr vi gjennom og over Camp Ripleys kostbare og avanserte CACTAF-by. Der nede er det ennå noen dager til de norske styrkene sammen med SWAT skal bekjempe terrorister. Jeg var med. Så det får bli en annen historie å fortelle i tekst, video og bilder.

Men nå rister det godt i maskina på vei mot målet. Et sjukt brøl kommer brått over intercomen. Så noe bred Texas-banning, før sjefen sjøl, selveste Fullbird St.sauver utbryter med høy stemmepitch:

«Major Barr, did you puke in my six million dollar machine?»

Det var null rom for feiltolking JP8, varme og spy lukter godt kun for spesielt interesserte.

CACTF Camp Ripley

Men mens ein´men av spy er der i kabinen og vi henger og hovrer over en samling kjøretøy og telt, utbryter Scott:

- Erik, just open that damn door and jump out. I dont care about the cold. And Barr, this one is on you.

Det tok under tre sekunder, jeg huka av alle hasper og spaker. Stod på karmen og bare lot meg falle ut. Med et Hasselblad i hendene. UH60-maskina begynte å sirkle seg smalere og smalere inn på menneskene på bakken.

«We are not taking fire, i repeat, we are not taking fire»

Hasselbladen funker i minus 30 pluss windchill-faktor. Det gjor ikke mitt moderne Canon. Etter et par burst på 9 bilder går det i lås. Trykket ned fra rotoren og kulden har effektivt tatt livet av det.Hasselblad funka på månen og på utsiden av et UH60 i minus 50, minst.

Jeg drista meg til å fremmover-rappellere litt nedover skroget, så til slutt stod jeg 90 grader rett ut fra Hawken og fotograferte rett ned. Klemte ut de siste to av tolv filmruter fra Hasselbladet.

«You are more than crazy Lieutenant, come back in so we can retur this machine to wash and clean for puke»

Humret Scott på intercom.

Veien tilbake forløp stort sett i tanker om hva jeg nettopp hadde vært med på.

Les også: Da jeg ble med en Chinook på tur

Tilbake til forsiden

Dette bildet viser mer nyttekjøretøy en hele den norske hær har mobiliseringsklar.