Det geniale massedrapet
Det var en halvveis grundig gjennomtenkt tanke, men de skulle likevel få den framlagt. Det var på tide å legge den fram for sine medløpere. Atmosfæren i rommet var på sitt beste for slike dynamiske krefter som settes i sving av at slike personligheter møtes. Han kjente et blaff av irritasjon over at han ikke fikk oppleve den samme følelsen i Casablanca. Men akkurat nå følte han seg mett på god mat, litt modig på vin og medbragt brennevin fra Moskva.
50 til 100 000 tyske offiserer skulle henrettes så snart Det tredje riket kollapset og ga opp. Uten et offiserskorps var Tyskland frarøvet enhver mulighet til å reise seg å planlegge en ny krig. Rett over bordet, med en vakkert utskjært veggklokke i ibenholt bak seg, satt han som mest sannsynlig ville finne tanken om massehenrettelser i det kapitulerte tyske offiserskorps mest frastøtende. Den sterkt handikappede Franklin D. Roosevelt. Rullestol-presidenten ville garantert forkaste tanken og forsøke å fleipe det hele vekk med å si noe som at;
«Tror du ikke 49 000 vil holde?»
Tjukkasen som alt var døsig av sitt begjær etter velfylte tallerkener og pisslunken rødvin, ville nok lettere bli med på ideen om en totalsterilisering av Tysklands muligheter for å gjennoppbygge en godt ledet militærmaskin, trodde han.
Det var nå, her i dette rommet hvor de store hvite gardinene beveget seg grasiøst i den svale ettermiddagsbrisen at han, Sovjets fremste strateg og kompromissløse sjef, Josef Stalin, skulle legge frem sitt ammunisjonsbehov, om det var lov å tenke så pragmatisk og teknologisk på det han hadde tanker om.
«Mine herrer, den letteste vei til å sikre at et fremtidens Tyskland ikke vil....»
Lengre kom han ikke. De flortynne gardinene som hang lagvis foran rammevinduene i ambassadebygningen mistet brått sine duvende bevegelser og endte som stormrevne seil som en følge av eksplosjonen. Trykkbølgen knuste glass til fragmenter og Churchills sigar konverterte til en kaskade av glør. Fra de to dørene forbeholdt middagsgjestenes servitører - sprang smidige, sortkledde og automatild-skytende menn.
Etter sju korte, eller lange sekunder, alt etter hvem du spør. Var verdens tre supermakter uten sine ledere. Alene hadde rullestolpasienten tilsammen 29 Parabellum mantler fordelt i sin korpulente og slitne kropp. I rommets mikstur av vinduft, korditt og ettermiddagsbris, trakk Otto Skorzeny pusten før ordene «heil Hitler», smalt som et piskeslag.
Der Fürhers plan hadde lykkes.
