Ble kalt verdens første stealth-fly. Bare ett eksisterer fremdeles

STEALTH ELLER IKKE: Var det en desperat Herman Göring og en fanatisk drømmende Adolf Hitler som sørget for at verdens første stealth-kampfly eller var det USA og Northrop Grumman 30 år senere? Foto: Smithsonian National Air and Space Museum / Steven F. Udvar-Hazy Center

Hitler og Görings ville drøm om et supersonisk kampfly som var overlegent alt annet på sin tid ble pakket i flyttekasser og sendt til USA.

Tekst: Erik Hattrem / erik.hattrem@gmail.com

For mange er historien om Horten Ho 229 ganske ubeskrevet og ukjent. Spitfire, Messerschmitt Bf-109, Stuka, Focke Wulf og Mustang er alle velkjente navn for de fleste som har viet noen minutter til historier om luftkamp under andre verdenskrig. Hortens Ho 229 var ett av naziregimets siste desperate forsøk på å sette ut i live et såkalt supervåpen.

Se for deg et fungerende Tysk jetjagerfly med kraftig skyts, en fart på 1000 kilometer i timen og lav radarsignatur. Det ville vært en livsfarlig motstander for allierte piloter over Europa i krigens sluttfase. Men hvorfor ble ikke de ikke møtt og utfordret av dette tyske superflyet. 

Hvem sov i timen?

Brødrene horten – Görings siste sjanse

Selve tanken om radarusynlighet eller stealth, som er betegnelsen på fly som viser svært lav radarsignatur, var nok ikke tanken bak tyske de to tyske fly-designernes ville ide om å sette to jetmotorer på en vinge. Fart og rekkevidde var selve grunntanken. Ettertiden har fostret teorier og påstander om at Ho 229 var stealth. Selv en av flyets konstruktører hevdet i en bok før sin død, at han forsøkte å få flyet usynlig på radar ved hjelp av kryssfiner, design og spesiell lim tilsatt grafitt. 

Ho 229 er utspringet av tankene til et brødrepar med etternavn Horten. Walter Horten var vingmann til pilotlegenden Adolf Galland under flyslaget over Storbritannia og noterte seg sju nedskutte fiendefly. Broren Reimar var autodidakt flydesigner og alt i tenåra designet brødrene seilfly.

Luftwaffe-sjefen og Riksmarskalken, Herman Göring, utlyste i 1943 en form for designkonkurranse. Hvem kunne bygge et fly som fløy 1000 kilometer i timen, med 1000 kilo bombelast 1000 kilometer frem og tilbake og fortsatt ha en tredjedel av drivstoffet igjen for eventuell luftkamp. Marskalkens tanke var å sende slike fly på bomberaid til England og bruke farten til å stikke av fra propelldrevne Spitfire eller andre jagerfly som ble sendt for å avskjære. Tyskland hadde på det tidspunktet allerede utviklet turbo-jetmotorer, men de var alt for drivstoffkrevende til en slik oppgave. Brødrene Horten derimot, hadde en ide om hvordan dette likevel kunne la seg gjøre.

COCKPT: Slik ser det ut i cockpit-en til den siste eksisterende prototypen av Ho 229. Man ser både nødutskytingsknapp og andre finurligheter som først ble standard flere ti år senere. Foto: Smithsonian National Air and Space Museum / Steven F. Udvar-Hazy Center 

Vinger med motor

Enkelt beskrevet, skulle et design bestående av en enkel vinge uten hale, for å minimere luftmotstand, som på flyfaglig språk omtales som drag. Et særdeles aerodynamisk design la brødrene til grunn. Dette designet skulle deretter bygges rundt turbojetmotorene. Et fly bygget sånn ville kreve mindre kraftbruk fra motorene og dermed bruke mindre drivstoff, mente brødrene.

Selve ideen med én vinge, deltavinge, hangglidervinge, kjært barn har mange navn, var ikke ny. Både glidefly og motorfly var alt bygget etter prinsippet. Men mangelen på haleror førte som regel til store utfordringer.  Dette til tross, Göring var med på Horten-brødrenes tankespinn og kjøpte ideen som ble presentert på tegnebrettet.

Etter at en testmodell i glideflyformat viste seg å fungere ved Oranienberg høsten 1944, ble prosjektet ført videre og neste steg var å montere to Jumo 004B turbojet-motorer på hver side av cockpit. Til dette ble det sveiset stålrør på selve prototypen som motorene ble hylstret i. Også inne i cockpit ble ny teknologi forsøkt. Et primitivt sprengstoffdrevet nødutskytningssete ble montert og bak fikk flyet en liten lukemontert bremseskjerm. 

UNDER OPPUSSING: Ho 229 slik den angivelig fremstår i dag hos Smithsonian National Air and Space Museum / Foto: Steven F. Udvar-Hazy Center 
UNDER OPPUSSING 2: Ho 229 slik den angivelig fremstår i dag hos Smithsonian National Air and Space Museum / Foto: Steven F. Udvar-Hazy Center

Tidskappløpet

Den 2. februar 1945 ble første testflyging utført. Det lille aerodynamiske jetflyet viste seg å fungere. I følge flere krigshistoriske kilder, skal flyet ha utmanøvrert én annen av Nazi-Tysklands, for ettertiden kjente jetjagere, en Messerschmitt 262 i en øvelses-luftkamp. Me 262 var utstyrt med de samme Jumo 004-motorene.

Under videre testing av flyet gikk det ikke like bra. Erwin Ziller het piloten som 18. februar opplevde at én av motorene begynte å brenne og stoppet. Ziller forsøkte å få start på motoren, men lykkes ikke. Til slutt besvimte han av drivstoffdamp og flyet gikk i bakken og Ziller omkom.

Det fatale testresultatet påvirket ikke Herman Göring, som på denne tiden var i ferd med å miste Hitlers gunst totalt. Riksmarskalken var tung misbruker av narkotika, Luftwaffe var detronisert og en desperat Göring brukte mye av tiden på å gjemme unna store kunstskatter han personlig hadde beriket seg med i løpet av krigsårene. Hitler fratok Göring all makt i slutten av april 1945, derfor var bestillingen av 40 Ho 229 i februar 1945, én av de absolutt siste krigsoperative besluttninger Herman Göring foretok.

Det ble forventet at den serieproduserte versjonen av Ho 229 skulle kunne fly i 975 kilometer i timen og ble omklassifisert til kampfly og skulle utstyres med to 30 millimeters automatkanoner. Det ble lagt planer om å produsere fire nye prototyper; versjon 3, 4, 5 og 6 hvor to av dem skulle være toseters nattjagerfly.

Det ble med planene.

Ingen serieprodusert Ho 229 rakk å lette før krigen var over. Da amerikanske styrker inntok fabrikken ved Friedrichroda aprildagene 1945 var cockpitseksjonen til prototypene i forskjellig fase av utviklingen alt de fant. Et stykke unna ble noen vingesett funnet. Versjon tre av prototypen var det mest komplette flyet USA kom over og det ble fraktet hjem sammen med vingesettene. 

KRYSSFINER: Ho 229 var bygget for det meste av kryssfiner. Her er det Northrop Grummans folk ved den hemmelige utviklingsavdelingen som måler original kryssfiner fra en prototyp i jobben med å lage en fullskalamodell. Foto: Northrop Grumman.

Hadde Tyskland prioritert råvarer og ressurser annerledes, hadde muligens Ho 229 utgjort en forskjell i lufta over både øst-og vest-front i krigens sluttfase. Da krigen var over i mai 1945 var flyet langt fra klart til å produseres. Rekonstruksjoner og moderne tester har siden vist at flyet mest sannsynlig ikke ville vært mer enn 20 prosent mindre radar-usynlig enn en Messerschmitt Bf-109. Men farten ville uansett vært over 30 prosent raskere enn noe annet fly på den tiden, og det ville utgjort mye. Og de allierte flyene over Europa under andre verdenskrig hadde ingen radar montert og Ho 229 ble i sluttfasen av uttesting omgjort til kampfly ment for bruk på dagtid over et stadig krympende nazi-rike. Og Hitler oppe i det hele, han ville at alle ressurser under utviklingen skulle settes på å lage en versjon kjent som Ho 18, Amerika bomber, som kunne krysse Atlanterhavet og slippe en bombe i USA. Men det er en helt annen og like vill historie,

Nå er prototypen som ble fraktet til USA under restaurering ved Udvar-Hazy Center of the United States Air and Space Museum i Virginia. For noen år siden tok flydesignere og ingeniører, som ellers jobber ved fly-og forsvarsprodusenten Northrop Grummans hemmelige avdeling på seg å lage en fullskalamodell av Ho 229 for å finne ut om den virkelig var stealth. 


Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *